Jegerprøven Samling 1-9

Jegerprøven Samling 1-9

Samling 5.3 Villrein, gnagere, mårdyr og rev

Villreinen jaktes i en del høyfjellsområder i Norge. Villreinen er et flokkdyr og har et spennende levesett. Dåhjort er en introdusert art som jaktes noen få steder i Østfoldtraktene. 

Harejakta har lang tradisjon i Norge. Den er utbredt over hele landet, og de fleste jegere skyter noen harer i løpet av sitt jegerliv. 

I generasjoner har nordmenn jaktet mårdyr. De fleste mårdyr blir tatt i felle, men noen blir og jaktet med hagle. Noen mårdyr er fredet mens andre kan jaktes. 

For femti år tilbake var rødrevskinn godt betalt. Voksne karer tok fri på jobben for å følge ferske revespor. Revebestanden påvirker rådyr og småviltbestanden. I dag jaktes reven mest for å regulere forholdet mellom viltbestander.

Villrein.

Rett art og rett dyr.

Mest faktastoff om villrein finner du på Norsk Villreinsenter sitt nettsted:

Bilde 1 Oversikt over norske villreinområderVillreinen er laget for å trekke over store områder, oftest mellom sommerbeite og vinterbeite. Veier, hytteområder, kraftlinjer og andre menneskelige innstallasjoner har stengt villreinen inne på 24 mindre områder. Her må de passes nøye på slik at det ikke blir flere villrein enn det er mat til. Derfor har en årlige tellinger av villreinene. Tellingene avgjør hvor mange rein som kan skytes i hvert enkelt område.

Villrein kan vanskelig forveksles med andre hjortedyr. Jakttida på villrein starter 20. august. Da har alle villreinene gevir. Geviret på villrein ser helt annerledes ut enn geviret på annet hjortevilt. På høsten er villreinen oftest oppe i snaufjellet, men noen ganger trekker den ned i skogen for å beite sopp eller for å gjemme seg for jegerne. På denne tiden kan det godt være både hjort og elg i samme område som villreinen. Men både farge på dyret, kroppsform og gevirform gjør at du lett ser forskjell.

Som villreinjeger må du felle det dyret du har fellingskort på. De forskjellige villreinområdene kan dele inn fellingskortene på ulike måter. Mange villreinområder tildeler kort på denne måten:

  • Fritt dyr : Alle kategorier dyr.
  • Bukk under 50 kg. : Kun bukk under 50 kg!
  • Bukk under 40 kg/simle : Bukk under 40 kg eller simle uansett vekt
  • Kalv : Kalv = 1/2 års gamle dyr

Fritt dyr er ikke noe problem. Uansett hvilket dyr du da skyter gjør du rett. Disse kortene koster mye. De fleste jegere velger da å leite opp en stor reinsbukk. Det gir mer spenning, mer status og mer kjøtt. Det siste kjenner du på ryggen dersom du er langt fra vei! Storbukker er lett å kjenne igjen på kroppsstørrelse og gevir.

Kalver er lett å kjenne igjen. De har vanligvis to korte rette gevirstenger. Kalvene er tydelig mindre enn voksne dyr. I mange områder kan du velge å felle kalv i stedet for et voksent dyr du har kort på. Felling av kalv er derfor helt problemfritt.

Da står vi igjen med problemet. Det kan være vanskelig å skille bukker over 50 kg (fritt dyr) fra bukker på 40 – 50 kg og bukker på under 40 kg. Da skal du ha mye trening i å vurdere gevirstørrelse og kroppstørrelse på dyra. Det blir bot dersom du skyter simle i stedet for bukk under 50 kg. Du får gebyr for overvekt dersom bukken er over 40 eller 50 kg.

De fleste villreinene går i større eller mindre flokker tidlig på høsten. Ofte er kalver, simler og bukker i forskjellige størrelser i lag. Det beste er om du har god tid til å vurdere flokken før du skyter. Da kan du sammenligne bukker i forskjellig størrelse. Ingen straffer deg dersom du feller en for liten bukk. Problemet oppstår dersom du er grisk og skal felle en bukk helt opp mot øverste vektgrense.

Bilde 2 Simle og kalv
Simler lar seg vanligvis skille fra bukker dersom du har litt tid på deg. De har en litt annen form på geviret. Simlegeviret har en knekk framover, og får derfor litt av en v-form. Bukkene har ofte en C-form på geviret. Bruk videoklippet under til å trene på å skille dyra på alder og kjønn før du drar i fjellet. Stopp klippet og se nærmere på dyra.

Sanser og vaner.

Villreinen har godt syn for bevegelse. Du må derfor unngå å bevege deg i silhuett og oppreist. Sitter du helt stille kan dyrene passere ganske nær deg. På videofilmen over passerer dyra meg på 10 meters avstand.

Reinsdyr ser trolig ultrafiolett (UV) lys. Snøen reflekterer 90 % av UV lyset. Reinslav og ulvepelser tar opp i seg UV lyset. Det gjøre det lettere for reinsdyra å se fare og finne mat. Trolig er det lettere å se ulike kvaliteter av snø. Da ser reinsdyra kontraster der vi bare ser hvite flater.

Villreinen har god luktesans. Derfor trekker den vanligvis mot vinden. Da kontrollerer den terrenget foran seg for fare. Løsningen er å snike mot dyr som hviler midt på dagen, eller postere litt på siden av der du tror trekket kommer. Reinen har en duftkjertel mellom klauvene. Den avsetter litt lukt slik at en villrein kan følge sporet sitt bakover. Noen ganger skytes en kalv eller en simle fra en flokk på trekk. Etter en tid finner ikke kalven simla eller omvendt. De trekker da ofte tilbake langs sporet for å leite. Da kan det være lurt å plassere seg slik at en har oversikt dersom det skulle komme en rein leitende på baksporet.

Villreinen har god hørsel. Dyra lager hele tiden lyder til hverandre. Simla holder kontakt med kalven ved hjelp av lyder når dyra er på trekk. Når forholdene har roet seg tar kalven og simla en snuserunde for å finne hverandre. En villreinflokk lager en del lyd når den er på trekk. Men de hører praten til jegere på lang avstand når der hviler.

Villreinen har utviklet et signalsystem når fare nærmer seg. Det første dyret som blir oppmerksom på faren stiller seg i en litt breibeint stilling med bakbeina. Da er det best at jegeren ligger helt rolig. Øker faren gjør reinen et alarmhopp, snøfter og løper.

Bilde 3 Reinsflokk som har klumpet seg

Villrein som presses av jegere søker ofte sammen i større flokker. Da er det mange øyne på vakt og vanskeligere for jegere å komme innpå. Skremmes de, søker de vanligvis tett sammen slik at det ikke blir skuddmuligheter. Jeg har flere ganger sett villreinflokker som går så tett sammen at ingen jegere får skutt. Noen ganger legger flokken på svøm for å slippe ut av pressete situasjoner.

Som jeger er det viktig å vite litt om reinens sanser og vaner.  Da kan du beregne hva dyra vil gjøre og hvor de vil trekke når du jakter. Ofte er det flere jegere som har sett villreinflokken, og de kan stille mot dyra fra flere sider. Da bør du sette deg ned å vurdere. Flokken vil helst trekke mot vinden for å ha kontroll på fare foran. De vil og prøve å trekke rundt og unna jegere. Dette blir som et strategispill, og jobben din blir å finne ut hvor de da sannsynligvis kommer trekkende. Det er der du skal plassere deg. Det er ofte bedre enn at du i tillegg til alle de andre jegerne prøver å presse deg inn på flokken.

Dåhjort         

Bilde 4 Dåhjort
Dåhjorten er en importert art. Noen har rømt fra parker og innhegninger i Østfoldområdet. Dåhjorten har en størrelse mellom rådyr og hjort. Den varierer en del i fargen. Bukkene er noe større enn hindene og har gevir.

Dåhjorten er et flokkdyr som ofte lever i nærheten av kulturlandskapet. Dåhjort er importert til en rekke land i Europa. Norske jegere reiser gjerne til Danmark og Sverige på dåhjortjakt.  Video av dåhjort.

Gnagere.

Hare

Forvekslingsarter.

Haren tar du ikke feil av. Om vinteren er den for det meste hvit, og resten av året er den gråbrun. På steder sør i Norge med lite snø er en del harer blågrå hele året. Disse kalles blåhare eller jærhare og er vanskeligere å se for rovdyr og fugler. Hvite harer på mørk skogsbunn er svært synlige.

I Europa fins sørhare, og noen individer kommer inn i Norge langs grensa til Østfold. Det er samme jakttid på disse, slik at forveksling ikke er et problem. Kaniner kan ligne på haren, men er mindre med kortere føtter. Vi har ikke  villkaniner i Norge slik at her er det heller ikke forvekslingsfare. Video av hare.

Bilde 5 Hare i vinterpels
I 1990 ble det skutt 125.000 harer i Norge. Det siste året (2015) var fellingen 15.600. Nedgangen i fellinger skyldes nedgang i bestanden. Nedgangen kan ha flere årsaker. Klimaendring gir kortere vintre. Hvite harer på barmark er mer utsatt for rovdyr. Økning i rovdyrbestander forsterker klimaeffekten. Trolig har den sterke økningen i hjorteviltbestandene gitt haren konkurranse i matfatet.  Haren ble rødlista i 2015. 

Sanser og vaner.

Haren lever et farlig liv. De aller færreste harer rekker å bli ett år gamle. Haren er derfor avhengig av å lage mange unger hvert år. De fleste store rovfugler, rev og gaupe er dyktige harejegere. Haren har lite å sloss med, og det vet den. Derfor har den valget mellom å gjemme seg, eller å flykte. Under flukt kan den komme opp i 80 km i timen, og sprangene kan være opp til 3 meter. Harer i fullt firsprang lar du gå.

Haren er flink til å stikke seg vekk. Den kan ligge og trykke mellom steinblokker eller innunder en tue. Ofte ligger den med litt utsikt. På vinteren kan den grave seg ned i snøen eller la seg snø ned. Haren er mest aktiv om natta. Om dagen er den mer i ro. Dagleiet kalles ofte for setet.

Bilde 6 Harespor
På lett vinterføre kan haren tilbakelegge 6-7000 hopp i løpe av en dag. Den gir fra seg ca 300 lorter. Har den funnet et godt beite blir det fort mye spor i et område. Ofte følger den de samme sporene tilbake til beitet. Da blir det harestier.  På vinterstid er det lettere for jegere og rever å følge haresporene. Det vet haren. Før den setter seg inn, gjør den derfor forskjellige avhopp og går tilbake i sine egne spor for å lure forfølgere.

Øynene er plasser helt ut på hodet. Det er fordi den skal kunne se farer fra alle sider. Den snur derfor siden av hodet mot det den vil se nærmere på. Haren har godt nattsyn, men ser dårligere ting i ro om dagen. Den oppfatter godt ting i bevegelse. Hørselen er meget god. På dagen bruker haren i stor grad hørselen for å oppdage fiender. Luktesansen er og god.

Haren har lange bakføtter og korte frambein. Da er det mest effektivt å springe i motbakke når den blir skremt. De nederste jegerne i lia vil ofte støkke haren oppover mot øverste jeger.

Lær mer om harer og harejakt i NJFF sitt hefte om harejakt:

Bever

Beveren var nesten utryddet på 1800 tallet. Den ble jaktet for kjøtt, skinn og en kjertel som ble brukt i medisiner. De siste hundre årene har den igjen bredt seg utover Østlandet, Sørlandet, Vestlandet og Trøndelag. Det er satt ut bever flere steder i Nord-Norge. Video av bever.

Bilde 7 Bever
Beveren lever ved vann. Men den kan gå flere kilometer inn på land. Beveren lever i familier. De bor i hytter som er laget av kvist og jord. Inngangen til hytten er under vann.  Beveren kan bygge demninger. Da oversvømmes skogsområder slik at beveren kommer lettere fram. Den er tryggest i vannet, og bruker vannveien for å få maten inn til hytten.

Om kvelden søker beveren ut av hytta for å finne mat. På vinter og vår spiser den kvist og bark av små greiner. I sommerhalvåret dykker den ned og finner urter som den spiser. Beveren sitter helst på land og spiser. På morgningen svømmer den tilbake til hytta. Jakta blir derfor på morgen og kveld når beveren svømmer til og fra hytta.

Beveren har god luktesans. Den har vansker med å se jegere som sitter i ro. Vær stille når du jakter bever.

Videoklippet under er fra kurs i beverjakt i Nord-Odal kommune.  Oslo Jeger og Fiskerforening arrangerte kurset. Her får jegerne bakgrunnskunnskap før de skal ut og poste neste morgen.

Andre jaktbare gnagere

Det er satt opp jakttid på ekorn, og de introduserte artene bisamrotte og beverrrotte i deler av året. Ekorn fins over hele landet. Bisamrotte og beverrrotte er opprinnelig pelsdyr som lever nær vann lengst nord i landet.

Bilde 8 Fra venstre: Ekorn, bisamrotte og beverrotte

Bilde 13 Mink

Mårdyr.

I denne gruppen har vi bl. a. mink, oter, mår, snømus, røyskatt, grevling, og jerv.  For en ny jeger kan noen av disse være vanskelig å skille fra hverandre.

Bilde 9 Øverst mink, under oter
Mink (se video) og oter (se video) lever nær vann og kan se like ut. Oteren er fredet, mens villminken er det jakt på hele året. Ved første øyekast kan minken se ut som en krympet oter. Men oteren veier ca 10 ganger mer enn en villmink. Minken har en liten hvit strupeflekk, men oteren har gråbrun underside. Tar du deg litt tid, klarer du fint å se forskjell. Minken jaktes vanligvis med felle. Her må inngangen være så trang at oteren og naboens katt ikke kommer inn. Noen driver støkkjakt, eller jakt med hund på mink. Da kommer oftest minken fort. Her er det best å ta seg så god tid at du ikke skyter en oter.

Oter og bever lever begge i vann. Det er lett å se forskjell på kroppsform når de er på land. De har ulik svømmestil. Du kan vente til beveren går på land før du skyter. Derfor er det små muligheter til å ta feil under praktisk jakt.

Bilde 10 Mår
Måren ( se video) lever vanligvis i skogsområder. Den er god på bakken og best i trær. Oter og mink lever vanligvis langs kysten og langs vann. En sjelden gang kan oteren treffes i områder med mår. Oter har svømmehud mellom tærne, og klatrer ikke i trær. Oteren er vesentlig større enn måren og beveger seg klumpete når den er på land. Mår jaktes vanligvis med felle som settes i trær. Her er ingen fare for å få oter.

Mink og mår har samme kroppsform. Minken er mindre  og mangler mårens gule strupeflekk. Minken lever i større grad langs bekker, elver og vann. Under praktisk jakt er det derfor små muligheter for forveksling. Men her som ellers gjelder det: Hold igjen skuddet til du er helt sikker på hva som kommer langs skogsbunnen.

Bilde 11 Røyskatt

Det felles knapt tusen røyskatter hvert år. De aller fleste blir tatt i felle. Den litt mindre snømusa har stort sett samme kroppsform og farger som røyskatten. De kan skilles fra hverandre ved at røyskatten har svart haletipp både sommer og vinter. Snømusa har kortere hale. Både røyskatten og snømusa er eksperter på å ta smågnagere, og de er utbredt over hele  landet. Snømusa er fredet. I bildevideoen under får du se en røyskatt på leiting etter lemen.

Tabellen under viser jakt-tider for mink, røyskatt og mår. Mink kan jaktes hele året. Det går derfor greit om du skyter en mink på mårjakt. Det er verre om du skyter en mår på minkjakt før 1. november.

Les mer om mink, minkjakt og forvekslingsarter i NJFF sitt hefte om minkjakt.

Bilde 12 GrevlingGrevling er vanskelig å forveksle med andre arter. Den er ca 30 cm høy og 80 cm lang. De veier opp til 10 kg. Grevlingen (se video) ser dårlig men har god hørsel og luktesans. Den tilbringer deler av dagen og mye av vinteren i hi. Grevlingen holder til i lavlandet og ofte i nærheten av dyrka mark. Den spiser alt fra kirsebær, meitemark, frosker til fuglunger. Grevlingen er for det meste bare ute om natta. Det kan derfor være mye grevling der du bor uten at du har sett den.  Påkjørsler er et sikkert tegn på at det er komt grevlinger til et område.

Mårhund

Bilde 13 Mårhund
Mårhunden (se video) veier opp til 12 kilo, og kan ha en lengde på 65 centimeter uten hale.  Den har omtrent samme størrelse som en rev, men har kortere føtter. Mårhunden er hvit på den fremre delen av snutepartiet og i ansiktet. Det er sort pels omringer øynene, rundt skuldrene og ned langs siden (som et kors). Ørene er runde og små og har sorte kanter. På kroppen ellers er pelsen dunkel brun til gulbrun i fargen, men den kan variere ganske mye.

Mårhunden ble satt ut som pelsdyr i vest Sibir og har spredd seg derfra. I Finland skytes og fanges over 100.000 mårhunder hvert år. Den brer seg nå til Sverige og Norge.

Mårhunden er flink å svømme. Den foretrekker tett vegetasjon, siv, myrland og tett underskog. Den kan og leve i fjellet. Mårhunden er sky, men ikke særlig aggressiv. Den gjemmer seg framfor å sloss.

Mårhunden får mange unger, særlig når den finner mye mat. Mange av ungene dør tidlig. Rovdyr tar en del mårhunder, og mange blir påkjørt.

Mårhunden er altetende. Den lever av fisk, smågnagere, fugler, amfibier, insekter og egg. Den er en ypperlig svømmer, som også dykker for å finne det den ønsker. Det er også kjent at den spiser løv, knoller, nøtter, frø, frukt og bær m.m. Mårhunden kan spre sykdommer og true andre arters utbredelse. Derfor er den svartelistet i Norge. Det er funnet noen få eksemplarer.

Mårhunden lever i par og smågrupper. På høsten spiser den seg feit. Den går i hi det meste av vinteren. Ofte er flere dyr sammen i hiet.

Les mer om mårhund i Miljødirektoratets hefte.

Rødrev.

De aller fleste kjenner igjen rødreven. Forvekslingsfaren med andre arter er liten. De siste årene har rødreven spredd seg innover i snaufjellet. Da kommer den inn i områder der fjellreven finnes. Det er mulig at rødreven fortrenger fjellreven. I noen områder prøver en å skyte ut rødreven i høyfjellet for å se om antallet fjellrever øker. Fjellreven er en svært truet art, slik at her må ikke jegere ta feil.

Bilde 14 Rødrev
Rødreven er større og har rødbrun farge med hvit haletipp hele året. Fjellreven kan variere i farge, men er vanligvis gråsvart på oversiden og gråhvit under. Ut over høsten skifter den til brungrå og deretter over til hvit eller blågrå vinterfarge. Det er forholdsvis lett å se forskjell i farge og kroppsform på rødrev og fjellrev. I videoklippet under ser du en rev på leiting etter mat. Den går systematisk fram og tilbake og søker med nesen.

Rødreven spiser det meste og er derfor svært tilpasningsdyktig.

Den tilpasser seg menneskenes liv og spiser gjerne søppel og matrester. Du finner den over hele landet. En rekke undersøkelser i Skandinavia viser at rødreven i stor grad virker inn på antallet småvilt. Vi vet og at en del rever har spesialisert seg på å finne rådyrkje om sommeren. I noen områder kan rødreven ta inntil halvparten av alle nyfødte rådyrkje.

Gaupe, jerv, ulv og ørn beskatter rev. Reven jaktes for pelsen og i en del områder jakter en rev for å få opp småviltbestandene. Det felles omkring 20.000 rødrev i året.

Du kan lese mer om rødrev i NJFF sitt hefte om revejakt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *