Viltet har skarpe sanser, og oppdager deg som regel før du oppdager viltet. Du ser det først når det er på veg vekk fra deg. Kan du skyte da, og hvordan går det om du prøver? Skudd mot vilt i bevegelse er den vanligste årsaken til bom- og skadeskudd. Når er det egentlig forsvarlig å skyte mot vilt i fart?
Her kan du få teksten lest opp:
Skyting med rifle mot storvilt.
I kapittel 1.5 har vi diskutert skuddavstander på hjortevilt i ro. Men hva om dyret kommer løpende eller gående? Kan du skyte da, og på hvilken avstand?
Hvor ofte skyter jegerne mot dyr i fart?
Tallene under er hentet fra Bedre jakt undersøkelsene. Du finner rapportene på www.jegeropplæring.no
Bilde 1 Lyst lungeblod
Under ser du hvor mange av hjortedyra som var i fart når de ble skutt på.
Elg:
Går 34%
Løper 17%
Hjort:
Går 13%
Løper 4%
Villrein:
Går 20%
Løper 2%
Rådyr:
Går 26 % av hagleskutte og 10 % av rifleskutte
Løp 34 % av hagleskutte og 1 % av rifleskutte
Du ser av tallene over at hovedtyngden av dyra sto i ro da skuddet gikk. Men omkring halvparten av elgene var i fart da jegeren skjøt. Det er sjeldent at jegere skyter mot hjort og villrein som løper. Hver femte villrein som skytes går. Villrein er mye på trekk i snaufjellet, og da går de ofte og småbeiter. Hjorten skytes oftest i fart i utmarka. 60 % av de hagleskutte rådyra skytes i fart. Det skytes nesten ikke på rådyr som løper med rifle.
Hvorfor går dyra når de skytes?
De fleste dyr som skytes i fart, er satt i fart av jegerne. En vanlig jaktform på elg, hjort og rådyr er drivjakt i skogen. Jaktlaget setter ut poster, og noen jegere og kanskje hunder, prøver å presse dyra mot postene. Vi ser nærmere på jaktformer i kapittel 7. Jo flere jegere som poster og driver, jo mer fart blir det på dyra.
Villreinflokkene har fått være i fred om natta og beiter ofte roligst om morgenen. Utover dagen blir de funnet av jegerne som setter flokkene i fart. Da blir jakta og skytinga vanskeligere. Snikjegere som leiter opp dyra selv, skyter oftere på dyr i ro.
Går det bra med skudd mot dyr i fart?
Jegere skyter vesentlig flere bom- og skadeskudd mot hjortevilt i bevegelse. Jo større fart dyret har, jo dårligere skyter jegerne. Når elgen løper, tredobles sjansene for et bom- eller skadeskudd. Hjort og villrein er mindre dyr, og her femdobles sjansene for et dårlig skudd når dyra løper.
På dyr som går, øker sjansene for dårlige skudd med mellom 20 % og 100 %. Jegerne klarer skudd mot villrein som går best. Skudd mot hjort som går i utmark er vanskeligst. Men noen ganger kommer dyr i utmark rolig beitende. Da har du bedre tid til å plassere et dødelig skudd.
I lydklippet under blir Knut intervjuet om et rådyr han skjøt på. Vi har hatt en rekke tilsvarende tilfelle i valdet. Flere har skutt mot hjortevilt som går eller løper. Men når en ser gjennom kikkertsiktet, mister en lett en del av sidesynet. Fokus er på dyret, og da oppdager du for seint at et tre er på veg inn i siktelinjen.
Jegerne korter kraftig inn på skuddavstanden når de skyter på dyr i fart. Likevel ender det ofte galt. Lange skuddavstander og dyr i fart er svært krevende. Det gir langt flere bom- og skadeskudd enn det vi har sett over.
Bladet Villmarksliv inviterte tre erfarne elgjegere og tre nybegynner på skytebanen. Her ville en prøve hvordan det gikk når de skulle skyte mot «løpende elg» på 100 og på 50 meter.
- På 100 meter ble 23 av 30 skudd bom.
- På 50 meter ble 14 av 30 bom.
- I et siste forsøk ble figuren kjørt med ujevn fart. Alle fikk da prøve seg med ett skudd. Alle var da nesten sikre på at de hadde truffet. Men skiven viste 3 bom, et skadeskudd og ett dødelig treff.
”Vi lærte å unngå å skyte” var konklusjonen fra jegerne.
Bilde 2 Rådyr i fart
Figuren på løpende elgbane holder jevn fart og retning. Skudd mot elg i skogen er mye vanskeligere. Ujevnt underlag gjør at elgkroppen går opp og ned samtidig som den går framover. I tillegg har du dårlig tid, og kvist og trær kommer mellom deg og dyret. Du ser dette tydelig i videoklippet av hjortebukken lengre ned.
Hvorfor er det vanskelig å skyte på dyr i fart?
Dyr i fart er ofte satt i fart av mennesker. Dyra er på vakt, og de kan plutselig stoppe, forandre fart eller retning. Dette gjelder særlig hjortevilt i utmark. Dyr som er skremt har lite lyst til å vise seg i åpent terreng. De går ofte i tett kratt og i fordypninger i terrenget. Ofte kommer de på steder der jegeren ikke venter at de skal komme.
Geværpipen må følge dyret i bevegelsen. Du må ha sving på geværet. Skudd mot dyr i fart skjer nesten alltid uten anlegg. På skudd mot dyr i fart har du flere vanskeligheter samtidig: Vanskeligere skytestilling , problemer med å beregne foranholdet til dyret og tidspress.
Ligger problemet i hjernen din?
Det aller meste av øvelsesskyting med rifle skjer mot stillestående mål. De aller fleste dyr en jeger skyter mot står stille. Så, etter år med skudd mot stillestående mål kommer det et dyr i trav. Du har noen få sekunder til å finnet ut om hjorten er på kvoten, om den står fri andre dyr og om kulebanen er fri for kvist. I en presset situasjon handler du på automatikk. Du kaster opp geværet, sikter mot lungeområdet (som du bruker) og trekker av. Det er denne bevegelsen du har trenet inn og som er automatisert. Det ender med ettersøk. Slaktinga viser at kula kom for langt bak. Dyret ble vomskutt. Men hvorfor?
Reinen kom i trav, f. eks i 5 meter i sekundet. Det tilsvarer 18 km i timen. Reinen er 50 meter unna og springer med breisida mot deg. Du plasserer siktekorset midt i lungeområdet. Hjernen gir beskjed om at du skal trykke av. Musklene begynner å dra i pekefingeren. Avtrekkeren frigjør tennåla. Tennåla flyr fram og treffer tennhetta i patronen. Gnisten fra tennhetta antenner kruttet. Trykket øker mens kruttet brenner, og kula presses ut av løpet, gjennom lufta og treffer reinen. Alt dette tar tid. Mens det skjer har dyret beveget seg 30 cm fram. Kula treffer 30 cm lengre bak enn der siktekorset var når du trykket av. Vomskudd!
Jo lengre dyret er fra deg, jo lengre bak havner kula. Med 150 meter fram til reinen, ville kula havnet ca 1 meter bak siktepunktet. Jo fortere reinen løper, jo lengre bak treffer kula. Da skjønner du at skudd mot vilt i fart er en krevende beregning av avstanden til dyret, farten til dyret og dyrets vinkel i forhold til deg.
Svært få jegere har trent på skudd mot hjortevilt i fart. Da blir det ofte dyreplaging om de prøver på slike skudd mot levende dyr.
Kan du skyte mot dyr i fart?
I videoklippet over poster jeg opp mot snaufjellet. Jeg har videokamera på geværet. Jeg har sett en enslig hjort i lia på andre siden av dalen. Den er presset av drivere. Se hvordan den er på vakt, løper, stopper, går og søker skjul. Kolla stopper når den hører klikket når jeg avsikrer geværet. Jeg er klar i det kolla tar et forsiktig skritt fram bak trestammen. Hjortekolla ( ungdyr på 1 1/2 år) får for sikkerhets skyld et oppfølgingsskudd selv om den løper.
Hjortevilt blir ofte usikre og stopper dersom du roper eller plystrer på dem. Da vil de prøve å finnet ut hvor lyden kommer fra. De blir ofte stående noen sekunder og da kan du skyte om dyret står fritt for skudd. Dyr som allerede er skremt av andre jegere stopper vanligvis ikke om du roper. Hjorten (spissbukken) i videoklippet under hadde jeg ikke på kvoten.
Noen ganger kan et dyr være skadeskutt før det kommer forbi deg. I en slik situasjon skal en prøve å skyte for å få livet av dyret. I en slik situasjon kan trening med skudd mot ”løpende elg” komme godt med.
Jakt er vanskelig, og resultatet av skuddet avhenger av flere ting enn dyrets fart. Tallene over viser hva middels jegere klarer. Du er trolig en nybegynner. De første årene på jakt bør du vente på en skuddmulighet når dyret stopper opp. Erfaring med å felle dyr, og mye skytetrening gjør at du etter hvert kan prøve deg med skudd på dyr som går rolig. Det går best for den som har mye trening i felling av dyr og har skutt et par hundre trenings-skudd.
I videoklippet over har jeg montert videokamera på siden av geværet. Du ser geværpipen på klippet. Jeg sitter på post, og resten av laget driver mot meg. Jeg sitter 15 meter til side for hjortetråkket. Halvveis ute i drevet hører jeg et dyr komme, og jeg slår på kamera og gjør meg klar. Klippet stopper akkurat der jeg har den eneste sjansen til å løsne skuddet. Skuddavstanden er da knapt 15 meter. Bukken ser stor ut i kikkertsiktet, og det gir en følelse av at her kan jeg ikke bomme. Skal jeg skyte?
Her har jeg tidspress. Det går 3 sekunder fra bukken blir synlig til jeg må skyte. I denne tida skal jeg finne ut om dyret er på kvoten (kan skytes), jeg skal finne en åpning i krattet hvor det kan skytes og jeg skal få rett sving og foranhold på geværet. Merk deg hvordan hjortekroppen går opp og ned. I kapittel 4.4 får du se når jeg skyter med laserpatron mot dette videoklippet i egen stue. Tror du jeg klarer å få inn et dødelig skudd da?
Skyting med hagle mot småvilt i bevegelse.
I noen år var det bare hjorteviltjakt. Jakt på hjort og rådyr tok det meste av fritiden utover høsten. Hagla ble stående i våpenskapet. Men et år inviterte Rolf meg til Finnmark på rypejakt. Det hadde jeg god lyst til. Etter båtskyss og timer med tung sekk endte vi nær finskegrensa. Der var det mye rype. Omtrent hvert kvarter tok Gustav (rase Breton) stand. Opp kom rypene, jeg sikta midt på og skjøt. Om igjen og om igjen. Haglsvermen traff akkurat der jeg sikta. Det var der rypa hadde vært sekundet før. Slikt kan en bli deprimert av. Over en lang kaffekok forklarte Rolf meg om foranholdet. Hjortejegerhjernen min var blitt automatisert til å sikte midt på og trykke av. Det berga livet til mange ryper. Skytetrening med hagle var tydeligvis ferskvare. Litt seinere så Rolf ei rype som trykte mot bakken. Han vinka på meg. Den fikk jeg. Da steg humøret.
Her jeg bor er det mye stokkender. De er glade i korn, men redd for reven. Endene har god lyst på en tur inn på marka for å ete spillkorn etter treskinga. De flokket seg i fjøra og samlet mot. I kveldinga letter de, gjør en runde rundt marka for å sjekke, før de lander. Så småspringer de nervøst rundt for å fylle magen. Ved den minste uro tar de til vingene.
Jeg hadde ordnet meg et lite skjul mellom fjøra og marka. Der var jeg på plass i god tid før endene. Noen ganger fløy de inn på siden av skjulet mitt. Da måtte hagleløpet være omtrent en meter framom anda når skuddet gikk. Da ville anda og haglsvermen møtes, og jeg ville få en andesteik. Sikta jeg rett på anda, ville den være passert før haglsvermen rakk fram.
En gang innimellom kom det ei and rett i mot meg. Trengte jeg da foranhold? Nei, for da fløy anda omtrent rett inn i haglpipa mi. Det samme ville skjedd dersom den fløy rett i fra. (Du husker kanskje at det er vanskeligere å få drepende skudd rett bakfra på fugl?)
Bilde 3 Ole på rypejakt i Finnmark
På bildet er Ole på rypejakt i Finnmark. Ole er en godt trenet jeger og dyktig leirdueskytter. På bildet er hunden i stand, og Ole er klar. Om et øyeblikk ber Ole hunden om å ta opp rypene. I lydklippet under intervjuer jeg Ole etter at han hadde skutt på en rype. Han siktet midt på. Hvorfor brukte han ikke foranhold?
Poenget med alle disse eksemplene er trening. Hjernen og musklene må være skikkelig samtrent for at du skal kunne beregne passe foranhold. Se på en god leirdueskytter. Hun står uanstrengt og plukker ned duer både fra venstre, høyre og rett fra. Hun trenger ikke tenke, for nødvendig justering av muskelbruk skjer automatisk. Du kan lese mer om skyting med hagle i kapittel 4.2
Kort oppsummering.
Har du fått med deg det viktigste innholdet i kapittel 1.6? Prøv quizzen under. Formuler et svar på spørsmålet. Klikk på kortet så ser du mitt forslag til svar. Klikk på pila under for neste spørsmål. Videobruksanvisning quizprogram.